Mennesket bærer nok ofte på en drøm om at verden rundt skal forstå fullt ut, hvordan det egentlig er "å være meg". Og for mange vil musikken være det virkemidlet man kommer lengst med i et forsøk på å si noe om dette. På samme måte er Evangeliet et univers som er gjengitt veldig nøkternt og kortfattet. Altfor nøkternt, kan man si, med tanke på hvor store og omveltende begivenheter det var som fant sted. Ordets forkynnelse og teologi kan åpne opp Bibelens tekster på mange vis, men også her har ordet sin begrensning. Hvordan kan ord beskrive det disiplene følte da Jesus hang på korset, eller undringen og gleden hos Emmausvandrerne da det gikk opp for dem hvem de snakket med. Bibeltekstene gir en kortfattet rapport om hva som skjedde, men de favner ikke på langt nær de menneskelige følelsene og reaksjonene man kan ane, om man selv prøver å tenke seg inn i begivenhetenes gang og "tar plass" midt i det som skjer.

Det å bringe disse scenene nærmere - gjøre dem så levende og virkelige som de faktisk var - det er musikkens oppgave. Og dermed også kantorens høyeste mål. Den store mesteren Bach klarte dette, f.eks. i Mattheuspasjonen, der vi som tilhørere tas med helt inn i lidelseshistorien. Og det er mange etter Bach som har klart dette. Ikke minst gir improvisasjonen et hav av muligheter for å forsøke å beskrive det ubeskrivelige. Er så all musikk kirkemusikk? Noen mener ja, jeg mener nei. Kirkemusikken skal, uavhengig av form og stil, peke på Evangeliet, opplyse Evangeliet og gjøre Evangeliet levende og virkelig, slik at mennesker kommer til tro, og styrkes i sin tro. Det er musikkens forkynnelse!